Annie and Ed waiting to fall out of a plane
He was friendly, made all sorts of jokes and really laid back, but still obviously knew what he was doing. From his jokes I could tell this was my kind of human being, he had me laughing straight away, and we never really stopped. I was harnessed up and started walking with him and the rest of the team towards the plane. Ed told me to wait a minute as we would be getting in last, and I knew I was destined to be the first jumper again. This time, however, I didn’t mind at all. My nerves never came. I got into the plane, sat crouched together with the rest of them and gave the thumbs up to the other two jumpers as the door closed and the tiny plane started moving. They gave me some rather nervous smiles before settling into silent and “staring straight ahead”-mode. The plane was really tiny, there was no room for anything else in there, just the nine of us, cramped together. The cameraguys and jumpmasters were smiling (except one of them who seemed to be doing some internal yoga and meditation excercises) and giving eachother five and thumbs up. My cameraman, Ralph, was filming a lot and grinning like a mad man, very enthusiastic dude ;-D
Ed started adjusting the harness and putting my little cap and goggles on and after a hilarious amount of jokes we started reaching 12 000 feet. After that it was just a matter of waiting for the “all clear” from the “tower” (the office on the ground really) before the plane scooted up the final 3000 feet and the door opened. My nerves were still not here. I was just smiling and enjoying the ride, still! I could hardly believe it.
At 15 000 feet I yelled “Banana!” back at Ed, indicating I still remembered the walkthrough from the drop zone (the banana is the initial position the jumper should be in upon exiting the plane). Ed laughed and gave me the thumbs up and right then the doors opened and Ralph moved out to the side of the plane. We followed pretty quickly, I grabbed the harness, stuck my feet out and under the step we used to get on board the plane and stretched my head up and back – perfect banana. Before I knew it we were falling towards the earth.
Professionally falling out of an airplane
After freefalling a bit I felt the tap on my shoulder indicating I should stretch my arms out to the sides and Ralph appeared in front of me smiling and waiving. I thumbed up and smiled as much as I could in the wind as Ralph disappeared and reappeared in front of me.
- Sweet as!
During the freefall I experienced a weird thing, I felt a really bad headache coming straight out of the plane, but it didn’t actually diminish the experience for me. It’s like I felt it was there, but I didn’t really care.
Skydive for teh WUN! (no, it's not misspelled)
The trip was awesome, really awesome. I did the highest jump of 15 000 feet and this meant I could look forward to a 60 second freefall. It was probably the shortest minute of my life, before I knew it I felt the parachute pulling us and the wind nearly seized completely (well, compared to the freefall at least).
We slowly decended towards the drop zone, all the while making jokes and commenting on the absolutely stunning view. Skydiving really is the ultimate scenic tour. I received some really nice compliments on my banana (yeah, that sounds pretty sordid, doesn’t it…) from Ed (“You make such a perfect banana, you belong in a fruit bowl!”) and some pretty funny stories of other jumpers who have done every other position BUT the banana before it was time to land. All too soon we touched down with Ralph already waiting to capture the final leg on film.
- Words can’t describe it…
It was a perfect day, not a cloud in the sky and with Ed and Ralph at my side (or literally, on my back) I felt it couldn’t have been more perfect. It’s one of the best things I have done in my life and I will be doing it again.
After being dropped off back in Qtown, I sent Andreas a message and asked if he wanted to meet me for drinks at the Guilty Pub. I hadn’t eaten all day, but was feeling a bit queasy, so I held off eating for a little while. Not long after the first Coke though, I felt hungry again and ordered the best steak sandwich ever. We sat there enjoying the last rays of sunlight before fetching my DVD and pics from the Nzone office. Hilarious, a perfect first jump. Thank you Nzone, especially Ed and Ralph, for a great day!
Relaxing in the sun...
...at the end of another perfect day in NZ.
(AH: I had the best cooked breakfast I’ve ever had in a restaurant! True story!)
*
NORWEGIAN
AK: Etter å ha tilbrakt en flott dag med å kaste seg utfor ting med en strikk rundt anklene i går så var jeg rimelig utslitt. Dessverre var det ingen nåde å få i dag siden jeg hadde mitt første tandem fallskjermhopp på agendaen.
Jeg hadde allerede booket med Nzone i Shotover Street for noen dager siden og dukket derfor opp for å sjekke inn klokka 10.20. Det var en hel klasse med tyske ungdommer der allerede. Læreren deres hadde tydeligvis signert alle skjemaene deres for dem og det var ganske mye sortering og ordning på Nzone teamet så jeg holdt meg litt i bakgrunnen og ventet til de hadde fått sånn nogenlunde orden på ting. Deretter fylte jeg ut skjemaene mine, så informasjonsvideoen og ble vist til bussen (jenta bak disken satte tydeligvis pris på at jeg var den som ikke maste, så hun hentet meg og sa “bare gå først, Anne, og finn plassen du vil ha i bussen”). Et utrolig dårlig eksempel på hvorfor jeg satte så pris på Nzone egentlig, men det var bare en bonus. Jeg føler at servicen jeg har fått fra Nzone har vært veldig personlig og bra, helt siden jeg booket første dagen. Jeg vet om mange steder som kan lære et par ting om kundeservice fra disse folka.
Vi befant oss nå på bussen på vei ut til “drop zone” med vår chilenske sjåfør som hadde masse historier og informasjon om både hoppet vil skulle ta og området vi kjørte gjennom, en veldig koselig kar. Kjøreturen tok oss cirka 20 minutter og så fort vi kom dit kunne vi se andre hoppere and kameramenn lande i landingssonen. Jeg ventet stadig på at nervøsiteten skulle “kicke inn”, jeg forventet at den på et eller annet tidspunkt ville melde seg selv om jeg ikke hadde følt noe av den når jeg hadde tenkt på hppet mitt tidligere. Men skjelvinger og nervøsitet var bare ikke der. Jeg var veldig spent og gliste mye, men var hverken nervøs eller engstelig. Jeg ble ropt opp og satt i en gruppe med to karer som også hadde valgt å hoppe fra 15 000 fot (cirka 4500 meter). Til sammenligning (for kiwier som leser dette) så er det høyeste punktet på The Remarkables 2000-og noe fot høyt (jepp, jeg sniker nok en gang inn The Remarkables i bloggen)
Jeg fikk på meg flydressen og mens jeg ventet på “seletøyet” mitt kom en ganske traust og godmodig kar opp til meg og presenterte seg som Ed, han som skulle lose meg gjennom hele greia. Dette var mannen jeg skulle være festet til under hele min “stupe-mot-jorden”-opplevelse. Jeg likte ham med en gang.
Han var utrolig vennlig, spøkte og tulla hele tiden og var veldig avslappet, men visste tydeligvis nøyaktig hva han gjorde. Jeg skjønte på basis av spøkene hans at han var min type menneske, han fikk meg til å le fra første stund og vi sluttet egentlig aldri med det. Jeg fikk selet meg opp og begynte å gå mot flyet med resten av gjengen. Ed ba meg vente et sekund for vi skulle inn sist og det var da jeg skjønte at jeg nok en gang ville være den første til å “hoppe”. Denn gangen gjorde det meg derimot ingenten. Nervene kom aldri. Jeg gikk inn i flyet og satt ganske trangt sammen med resten av dem mens vi ga hverandre thumbs up. Døren lukket seg og det bittelille flyet startet å rulle avgårde. De to andre hopperne ga meg noen nervøse smil før de inntok en ganske stoisk “stirre-rett-fremfor-seg”-positur. Det var ikke plass til noe mer i flyet, bare oss ni menneskene kraftig stuet sammen. Kameragutta og de erfarne hopperne gliste (bortsett fra han ene som så ut som om han gikk gjennom en type dypt personlig og mental yoga/meditasjon) og ga hverandre high five og tommelen opp. Kameramannen min, Ralph, filmet ganske mye og gliste som en gærning. En veldig entusiatisk fyr ;-D
Ed begynte å stramme sela og satte på meg lua og brillene og etter en latterlig mengde dårlige spøker begynte vi å nærme oss 12 000 fot. Etter det var det bare å vente på klarsignal fra “tårnet” (altså kontoret på bakken) før flyet kjapt steg de siste 3000 fot og døra åpnet seg. Nervøsiteten var fortsatt fraværende. Jeg bare gliste bredt og nøt turen, fortsatt! jeg kunne nesten ikke tro det.
På 15 000 fot ropte jeg “Banana!” til Ed, for å si fra til ham at jeg husket gjennomgangen vi fikk på bakken (“the banana”/”bananen” er posisjonen hopperen skal innta idet man faller ut av flyet) Ed lo og satte tommelen sin opp og akkurat da åpnet døra seg. Ralph flyttet seg litt ut og på siden av flyet og vi fulgte etter. Jeg grep tak i sela foran, plantet bena godt under steget vi brukte for å komme inn i flyet og skjøt haka opp og hodet bakover. Perfekt banan-posisjon. Før jeg visste ordet av det falt vi mot bakken. .
Etter noen sekunders (tror jeg) fritt fall kjente jeg at Ed prikket meg på skulderen for å si fra at jeg kunne rekke armene ut til siden og så Ralph dukke opp foran meg, han vinket og gliste stort. Jeg ga ham tomlene opp og gliste så mye jeg kunne i vinden hver gang jeg så Ralph dukke opp foran meg. Mens vi var i fritt fall opplevde jeg noe rart, jeg kjente at jeg fikk utrolig vondt i hodet idet vi falt ut av flyet, men det gjorde faktisk ikke opplevelsen dårligere. Det var som om jeg kjente at den var der, men det brydde meg ikke. Rart…
Turen var helt uvirkelig bra. Jeg gikk for det høyeste hoppet på 15 000 fot noe som betydde at jeg fikk 60 sekunder fritt fall. Det var sannsynligvis det korteste minuttet i mitt liv, før jeg visste ordet av det kjente jeg fallskjermen åpnet seg og trakk i ossog vinden stilnet nesten helt (i alle fall i forhold til hvordan den var i fritt fall). Vi dalte sakte ned mot landingssonen mens vi spøkte og lo og kommenterte den helt ufattelig fantastiske utsikten. Fallskjemhopping er virkelig den ultimate måten å se flott landskap på. Jeg fikk noen fine komplimenter på bananen min (jepp, det høres ganske tvilsomt ut…) fra Ed (“Du gjør en så bra banan at du hører hjemme i en fruktkurv!”) i tillegg til at han serverte noen rimelig morsomme historier rundt andre hoppere som har gjort alle andre typer posisjon, bare IKKE bananen. Etter noe som virket som altfor kort tid gikk vi inn for landing og stoppet opp akkurat der Ralph ventet med kameraet for å få med slutten på turen.
Det var en helt perfekt dag, ikke en sky på himmelen og med Ed og Ralph ved min side (eller bokstavelig talt, på ryggen min) følte jeg at det ikke kunne ha blitt bedre. Dette er en av de beste tingene jeg har gjort noen gang og jeg kommer definitivt til å gjøre det igjen.
Etter jeg ble sluppet av i Qtown sendte jeg Andreas en melding og hørte om han ville møte meg på Guilty Pub. Jeg hadde ikke spist noen ting hele dagen, men følte meg litt uggen, så jeg bestemte meg for å vente litt med mat. Ikke lenge etter første colaen merket jeg dog at sulten meldte seg så jeg kjøpte meg det beste biffsmørbrødet jeg noen gang har smakt. Vi satt og nøt dagens siste solstråler førvi stakk til Nzone og hentet DVD’n og bildene mine. De var utrolig artige, en perfekt “første-hopp”-opplevelse!t
(AH: Jeg spiste den beste frokosten jeg noen gang har fått på restaurant. Helt sant!)