Archive for the ‘Travel’ Category

A short resume of the past days and a bunch of pics to go with it

Saturday, April 24th, 2010
AK: After a couple of days worrying about the ash cloud, the tickets, the way home and checking in with Cathay, we got the rather depressing news that our flight had been cancelled. As I said in the previous post, a very lovely lady at Cathay Pacific spent a good deal of her time helping us getting home, and she got us brand new tickets with no extra cost. The only downside was that the earliest we could get home was May 3rd. The long and the short of it is we are stuck in NZ for two more weeks.  
Andreas enjoying the luxury cinema in Auckland 
Rather than sitting at our shitty Fat Camel hostel and gloomily contemplate the consequences, we decided to make the most of it and the day before we were scheduled to leave Auckland, we headed back to Apex and rented another car (as we had delivered ours in Qtown as promised). We got another one and the next day we said goodbye to Lorraine (whom we had previously shared a hostel with in Abel Tasman) and Jenny (who got tickets home a whole week after us, poor thing).


Sky Tower Auckland


Jenny getting down from her bunk bed

We headed out of Auckland, landing in Whangarei and spent three great days here. The weather was nice, we stayed at a charming little hostel called the Little Earth Lodge and met some great people. We went caving in the three glow worm caves they have there with our new friend Omri (from Israel) and got cosy with Muttley, one of the sweetest dogs we’ve ever met. We got to se what The Book (Lonely Planet) describes as “The Paris Hilton of waterfalls. Not the most impressive, but reputedly the most photographed”, very true, but I thought the Whangarei Falls were charming nonetheless.

Omri in one of the glowworm caves

Explorer trio


Muttley and his squeaky toy

On our way to Whangarei Falls

The Whangarei Falls

Beautiful area with loads of birds (CRUNCHABLE BIRDSESSSS)

A nice little detour back to the car to see some of the local wildlife and some Kauri trees

After Whangarei we decided to use some of the time to see a part of NZ we’d originally opted out of because of time constraints and we went north towards the Bay of Islands and Cape Reinga, one of the northernmost tips of NZ. In Paihia we stopped for gas and picked up a hitchhiker, OMG THE DANGER! (We have seen no evdence that she has an axe stashed away so we feel relatively safe). Verena is German/Dutch, quit her job and is now hitchhiking her way through NZ.

Verena - our crazy, but funny hitchhiker :-)

She came with us to Pukenui were we “set up base” and yesterday we went out to see a fantastic sunset at the 90 mile beach before spending the evening in the hostel with Stefano from Italy and Mathieux from France.

Our new rental parked nicely by the beach

90 mile beach goes on and on and on (it's actually more of a "64 mile beach", but still...)


Waiting for the sunset

Waiting for the sunset

The best show on Earth - completely free

Today we drove up to Cape Reinga and went sandboarding on the giant sanddunes before getting the biggest ice cream cone in the history of time (one scoop at that shop is actually two, awesome!)


The Cape Reinga lighthouse with the signs

Waiting to go sandboarding

Where we go from here we don’t really know, but we will keep you posted. We hope everyone back home are doing ok, we are very glad that Andreas’ parents are home safe from their vacation in Rome and we both feel bad about missing work (sorry, guys). We are on our way, it’s just going to take a little longer than expectet.



AK: Etter å ha brukt et par dager på å bekymre seg for askeskyer, billetter og hjemtur fikk vi kontakt med Cathay og mottok den litt depressive nyheten at flighten vår var kansellert. Som jeg sa i forrige post var det en veldig ålreit og effektiv dame i Cathay Pacific som brukte en god del tid på å hjelpe oss med hjemturen vår. Hun skaffet oss nye billetter uten ekstra kostnad, men det tidligste vi kunne komme oss hjem var dessverre 3. mai. For å gjøre en lang historie kort er vi strandet i NZ i to ekstra uker..

Istedenfor å sitte på den råtne herberget vårt og deppe over konsekvensene av dette bestemte vi oss for å gjøre det meste ut av det og dagen før vi skulle reist ut fra Auckland troppet vi nok en gang opp på Apex og leide en bil (den gamle hadde vi levert på flyplassen i Qtown som avtalt). Vi fikk en ny bil og dagen etter sa vi adjø til Lorraine (som vi hadde delt overnattingssted med før, i Abel Tasman) og Jenny (som fikk billetter hjem en hel uke etter oss, stakkar). Vi dro ut av Auckland og “landet” i Whangarei og tilbrakte tre flotte dager der. Været var kjempefint, vi bodde på et sjarmerende lite sted som het Little Earth Lodge og møtte noen artige mennesker. Vi gikk på “oppdagelsestur” i de tre lysorm-hulene de har der med vår nye venn, Omri (fra Israel) og koste masse med Muttley, en av de koseligste hundene vi noen gang har møtt. Vi fikk også sett Whangarei Falls en lokal, liten foss, som ble beskrevet i boka vår som “ikke spesielt imponerende, men antagelig den mest fotograferte”. Jeg likte stedet og synes det var veldig sjarmerende.

Etter Whangarei bestemte vi oss for å se en del av NZ vi i utgangspunktet hadde droppet pga tidsbegrensninger, så vi dro nordover mot Bay of Islands og Cape Reinga, en av de nordligste tuppene av NZ. I Paihia stoppet vi for å fylle bensin og plukket i samme slengen opp en haiker OMG! FARLIG! (Vi har ikke sett noen bevis på at hun bærer øks, så vi føler oss relativt trygge). Verena er tysk/nederlands, hun sa opp jobben sin og haiker seg nå gjennom NZ. Hun ble med oss til Pukenui hvos vi nå “har base” og i går dro vi ut og så en helt fantastisk solnedgang på 90 mile beach før vi tilbrakte resten av kvelden “hjemme” med Stefano fra Italia og Mathieux fra Frankrike. I dag kjørte vi opp til Cape Reinga og “sand surfet” på de enorme sanddynene før vi kjøpte oss den største isen i verdens historie (en kule der er faktisk to, helt fantastisk).

Hvor vi skal herfra er litt usikkert, men vi skal prøve å holde bloggen oppdatert. Vi håper alle der hjemme har det bra, vi er veldig glad for at foreldrene til Andreas kom seg trygt hjem fra Roma og vi håper kollegene våre klarer seg uten oss en stund til. Vi er på vei, det bare tar litt lenger tid enn først beregnet.

Prolonged stay in NZ

Thursday, April 22nd, 2010

AK: We have been told that the earliest flight to Europe is on the 3rd of May and fortunately, we are on it. We had some great help from a very nice lady at Cathay Pacific’s offices in Auckland and got on a plane a whole week before poor Jenny (a girl we met while travelling), who’s flying Quantas.

We definitely have seats all the way to Frankfurt and hopefully, we’ll get on the plane to Oslo from there. If not, we’ll find something else, at this point we’re willing to hire a car (if there are any left) if we have to.

Until then, we’ll try and make the best of it. We got out of Auckland and are now in Whangarei passing time with some nice scenery :-)



AK: Vi har fått vite at det tidligste flyet vi kunne få til Europa var den 3. mai og heldigvis er vi booket inn på det. Vi fikk veldig bra service fra en snill dame på Cathay Pacifics kontorer i Auckland og fikk seter på et fly som går en hel uke før stakkars Jenny (en vi møtte på reisen), som flyr Quantas.

Vi har bekreftet plass hele veien til Frankfurt og forhåpentligvis kommer vi med på flyet til Oslo derfra. Hvis ikke finner vi på noe annet, akkurat nå er vi villige til å leie bil (om det er noen igjen) hvis vi må.

Inntil da prøver vi å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi dro ut av Auckland og befinner oss nå i Whangarei. Her bruker vi tiden på å se vakkert landskap mens vi venter :-)

Revenge of the Icelandic!

Sunday, April 18th, 2010

AK: We reached Auckland yesterday and after loads and loads of really cosy smaller places I must admit, Auckland is not the cherry on top. Please bear in mind though, that my impressions of Auckland are a bit (dis)coloured by the fact that the hostel is without a doubt the shabbyest we’ve stayed in and there is some extra stress factors emerging due to the whole “might be stuck here indefinitely because of the bleedin’ volcano eruption”-factor. While it is a welcome opportunity for extra holiday, there is a lot that has to be figured out and the not knowing is the hard part. If anything, I’d love to get another car and just go somewhere else right know, but we don’t know if our flight’s been cancelled yet, so we are kind of stuck trying to keep an eye on updates and trying to come up with and organizing alternatives. Most of the alternatives are already exhausted, though, the train and bus tickets from somewhere we MIGHT be able to fly to have been sold out, the hired car companies are emptying out and we are still only in Auckland. So in short, we are trying to get home with as few delays as possible, but this might take a while.

We took the time to visit the Sky Tower yesterday, the “tallest structure in the southern hemisphere”, and the view from the observation deck was trylu amazing.

Auckland's Sky Tower - 328 m

Auckland seems like a really large city, it stretches quite far out and seems to go on forever, but as Andreas pointed out there are not many skyskrapers so the inhabitants of Auckland probably take up a lot of square miles for their number (1.2 million ish).

View from the Sky Tower

The inevitable "All Blacks"-shop, they're everywhere ;-)

The trip to the Sky Tower was followed by a much needed nap as we decided to come out for drinks with the people from Bungi the night before our (early) flight to Auckland. Awesome times, people! Thanks for a great send off (and the shots, Rachael!). We already miss you guys :-(

Andreas, Rachael, AK, Debbie and the Irish guy (Connor?)

Andreas with his last piece of Fergburger...

Jesse rockin' out at Buffalo

Debbie & AK @ Buffalo

Rachael with the Shotskis @ Buffalo

Paul & Will @ Buffalo

Rachael & AK @ Buffalo

You gotta love the Buffalo Club

Andreas & Will @ Buffalo

I am sitting listening to the songs they played at the Nevis pod when we jumped and going through some of the memories of the trip. It has been one hell of a holiday, even better than we imagined and I can tell we are sort of winding down now. We are expecting a trip home and the energy levels are not what they were, but we still have enough to check out some of the stuff Auckland has to offer. Today was spent walking/sightseeing in parts of the inner city before we had a very nice dinner at a Belgian restaurant. This evening we are checking out a “de luxe” cinema they have here that Andreas read about. It seems really cool and proper relaxed, just the thing tonight, I should think.



AK: Vi ankom Auckland i går og etter å ha vært innom så mange koselig småsteder må jeg innrømme at Auckland ikke er toppen av kransekaka. Når det er sagt, så husk at min opplevelse av Auckland er litt farget av at dette uten tvil i er det mest shabby hostelet vi har bodd på, og det er en ekstra stressfaktor rundt hele “vi sitter fast her nede på ubestemt tid pga den j….a vulkanen”-situasjonen. Det er en velkommen mulighet for mer ferie, men mye av denne tiden går med på å finne ut av hva som skjer, hvordan vi skal ordne det og hva vi kan ordne herfra. Det å ikke vite noe sikkert er (på dette stadiet i turen) ikke spesielt artig. For min del kunne vi leid en bil og dratt et annet sted og utforsket, men vi vet enda ikke hva som skjer med flighten vår, så vi sitter for tiden litt fast her i Auckland mens vi prøver å holde øye med oppdateringer og ser hvilke alternativer vi har. Mesteparten av alternativene våre er oppbrukt dessverre, tog- og bussbilletter er utsolgt over hele fjøla og bilutleieselskapene er for det meste allerede tomme for biler. Så kort fortalt, vi prøver å komme oss hjem med så få forsinkelser som mulig, men det kan ta litt tid.

Vi tok oss tid til å besøke Sky Tower i går, den “høyeste bygningen på den sørlig halvkule”, og utsikten derfra var fantastisk. Auckland virker som en veldig stor by, den strekker seg rimelig langt utover og ser ut som den bare fortsetter og fortsetter, men som Andreas påpekte har den nesten ingen skyskrapere så innbyggerne bruker nok mye kvadratmeter. (Det bor cirka 1.2 millioner her).

Turen til Sky Tower ble etterfulgt av en veldig kjærkommen lur, vi bestemte oss nemlig for å stikke ut på byen med folka fra Bungi natten før (den rimelig tidlige) flyturen vår til Auckland.

Jeg sitter nå og hører på sangene de spilte på Nevis da vi hoppet og går gjennom noen av minnene fra turen. Det har vært en utrolig bra ferie, mye bedre enn forventet til og med (og vi forventet mye), og jeg merker at vi har begynt å senke tempoet. Vi forventer å være på vei hjem snart så energinivået er ikke hva det har vært den siste måneden, men vi har fortsatt nok igjen til å se noe av hva Auckland har å tilby. Dagen i dag ble brukt til å vandre gjennom en del av byen og se seg om før vi spiste en god middag på belgisk restaurant. I kveld skal vi en tur på en “de luxe” kino Andreas leste om. Den ser skikkelig kul ut og kino er ganske avslappende. Passer bra i kveld.

Lady Skydivah

Friday, April 16th, 2010
AK: After a great day of throwing myself off pods with a cord around my ankles, I was thouroughly knackered yesterday. No mercy however, because today was the day I was to experience my first skydive.
 I had already booked with Nzone down in Shotover Street a couple of days ago, and showed up to check in today at 10.20 AM. There was a whole class of German kids there whos teacher had apparantly signed as guardian for them all. They were a right mess to sort out for the Nzone team so I just stayed back a bit until they had “untangled” them and sorted it all out. Then I filled out the forms, saw the information video they showed and was shown to the bus (the girl at the desk obviously appreciated me not nagging, she said to me “you go ahead, Anne, and pick the best seat in the bus”). A very tiny example, but it was sort of the icing on the cake for me. I’ve felt a very personal service from the Nzone guys since I booked the skydive. A lot of places can learn a thing or two on customer service from these guys.
Anyway, we were on our way out to the drop zone with our Chilean driver who had loads of tidbits to tell us about the skydive and surrounding area, very nice fellow. The drive took us about 20 minutes and as soon as we got there we could see other jumpers and cameraguys landing in the zone. I was waiting for the nervousness to kick in, as I suspected it would at some point come crashing even if I hadn’t felt it when previously thinking about the jump. My jitters just weren’t there. In a good way though. I was really excited and smiled a lot, but I wasn’t nervous or anxious.
My name was called and I was set in a group with two other guys who had also opted for the 15 000 feet jump (around 4500 meters). In comparison (for kiwis reading this) the highest point on The Remarkables is 2000-something feet (yes, this is me, sneaking The Remarkables into the blog again) ;-)
I was suited up and while I was waiting for my harness a sturdy looking fellow came up to me and presented himself as Ed, my jumpmaster for the day. Here was the man I would be strapped to for the duration of my plummeting-to-earth-experience. I liked him immediately. 

Annie and Ed waiting to fall out of a plane

He was friendly, made all sorts of jokes and really laid back, but still obviously knew what he was doing. From his jokes I could tell this was my kind of human being, he had me laughing straight away, and we never really stopped. I was harnessed up and started walking with him and the rest of the team towards the plane. Ed told me to wait a minute as we would be getting in last, and I knew I was destined to be the first jumper again. This time, however, I didn’t mind at all. My nerves never came. I got into the plane, sat crouched together with the rest of them and gave the thumbs up to the other two jumpers as the door closed and the tiny plane started moving. They gave me some rather nervous smiles before settling into silent and “staring straight ahead”-mode. The plane was really tiny, there was no room for anything else in there, just the nine of us, cramped together. The cameraguys and jumpmasters were smiling (except one of them who seemed to be doing some internal yoga and meditation excercises) and giving eachother five and thumbs up. My cameraman, Ralph, was filming a lot and grinning like a mad man, very enthusiastic dude ;-D 

Ed started adjusting the harness and putting my little cap and goggles on and after a hilarious amount of jokes we started reaching 12 000 feet. After that it was just a matter of waiting for the “all clear” from the “tower” (the office on the ground really) before the plane scooted up the final 3000 feet and the door opened. My nerves were still not here. I was just smiling and enjoying the ride, still! I could hardly believe it. 

At 15 000 feet I yelled “Banana!” back at Ed, indicating I still remembered the walkthrough from the drop zone (the banana is the initial position the jumper should be in upon exiting the plane). Ed laughed and gave me the thumbs up and right then the doors opened and Ralph moved out to the side of the plane. We followed pretty quickly, I grabbed the harness, stuck my feet out and under the step we used to get on board the plane and stretched my head up and back – perfect banana. Before I knew it we were falling towards the earth. 

Professionally falling out of an airplane

After freefalling a bit I felt the tap on my shoulder indicating I should stretch my arms out to the sides and Ralph appeared in front of me smiling and waiving. I thumbed up and smiled as much as I could in the wind as Ralph disappeared and reappeared in front of me. 

Sweet as!

During the freefall I experienced a weird thing, I felt a really bad headache coming straight out of the plane, but it didn’t actually diminish the experience for me. It’s like I felt it was there, but I didn’t really care. 

Skydive for teh WUN! (no, it's not misspelled)

The trip was awesome, really awesome. I did the highest jump of 15 000 feet and this meant I could look forward to a 60 second freefall. It was probably the shortest minute of my life, before I knew it I felt the parachute pulling us and the wind nearly seized completely (well, compared to the freefall at least). 

We slowly decended towards the drop zone, all the while making jokes and commenting on the absolutely stunning view. Skydiving really is the ultimate scenic tour. I received some really nice compliments on my banana (yeah, that sounds pretty sordid, doesn’t it…) from Ed (“You make such a perfect banana, you belong in a fruit bowl!”) and some pretty funny stories of other jumpers who have done every other position BUT the banana before it was time to land. All too soon we touched down with Ralph already waiting to capture the final leg on film.

Words can’t describe it…

It was a perfect day, not a cloud in the sky and with Ed and Ralph at my side (or literally, on my back) I felt it couldn’t have been more perfect. It’s one of the best things I have done in my life and I will be doing it again.

After being dropped off back in Qtown, I sent Andreas a message and asked if he wanted to meet me for drinks at the Guilty Pub. I hadn’t eaten all day, but was feeling a bit queasy, so I held off eating for a little while. Not long after the first Coke though, I felt hungry again and ordered the best steak sandwich ever. We sat there enjoying the last rays of sunlight before fetching my DVD and pics from the Nzone office. Hilarious, a perfect first jump. Thank you Nzone, especially Ed and Ralph, for a great day!

Relaxing in the sun... the end of another perfect day in NZ.

(AH: I had the best cooked breakfast I’ve ever had in a restaurant! True story!) 



AK: Etter å ha tilbrakt en flott dag med å kaste seg utfor ting med en strikk rundt anklene i går så var jeg rimelig utslitt. Dessverre var det ingen nåde å få i dag siden jeg hadde mitt første tandem fallskjermhopp på agendaen. 

Jeg hadde allerede booket med Nzone i Shotover Street for noen dager siden og dukket derfor opp for å sjekke inn klokka 10.20. Det var en hel klasse med tyske ungdommer der allerede. Læreren deres hadde tydeligvis signert alle skjemaene deres for dem og det var ganske mye sortering og ordning på Nzone teamet så jeg holdt meg litt i bakgrunnen og ventet til de hadde fått sånn nogenlunde orden på ting. Deretter fylte jeg ut skjemaene mine, så informasjonsvideoen og ble vist til bussen (jenta bak disken satte tydeligvis pris på at jeg var den som ikke maste, så hun hentet meg og sa “bare gå først, Anne, og finn plassen du vil ha i bussen”). Et utrolig dårlig eksempel på hvorfor jeg satte så pris på Nzone egentlig, men det var bare en bonus. Jeg føler at servicen jeg har fått fra Nzone har vært veldig personlig og bra, helt siden jeg booket første dagen. Jeg vet om mange steder som kan lære et par ting om kundeservice fra disse folka. 

Vi befant oss nå på bussen på vei ut til “drop zone” med vår chilenske sjåfør som hadde masse historier og informasjon om både hoppet vil skulle ta og området vi kjørte gjennom, en veldig koselig kar. Kjøreturen tok oss cirka 20 minutter og så fort vi kom dit kunne vi se andre hoppere and kameramenn lande i landingssonen. Jeg ventet stadig på at nervøsiteten skulle “kicke inn”, jeg forventet at den på et eller annet tidspunkt ville melde seg selv om jeg ikke hadde følt noe av den når jeg hadde tenkt på hppet mitt tidligere. Men skjelvinger og nervøsitet var bare ikke der. Jeg var veldig spent og gliste mye, men var hverken nervøs eller engstelig. Jeg ble ropt opp og satt i en gruppe med to karer som også hadde valgt å hoppe fra 15 000 fot (cirka 4500 meter). Til sammenligning (for kiwier som leser dette) så er det høyeste punktet på The Remarkables 2000-og noe fot høyt (jepp, jeg sniker nok en gang inn The Remarkables i bloggen) ;-)  

Jeg fikk på meg flydressen og mens jeg ventet på “seletøyet” mitt kom en ganske traust og godmodig kar opp til meg og presenterte seg som Ed, han som skulle lose meg gjennom hele greia. Dette var mannen jeg skulle være festet til under hele min “stupe-mot-jorden”-opplevelse. Jeg likte ham med en gang. 

Han var utrolig vennlig, spøkte og tulla hele tiden og var veldig avslappet, men visste tydeligvis nøyaktig hva han gjorde. Jeg skjønte på basis av spøkene hans at han var min type menneske, han fikk meg til å le fra første stund og vi sluttet egentlig aldri med det. Jeg fikk selet meg opp og begynte å gå mot flyet med resten av gjengen. Ed ba meg vente et sekund for vi skulle inn sist og det var da jeg skjønte at jeg nok en gang ville være den første til å “hoppe”. Denn gangen gjorde det meg derimot ingenten. Nervene kom aldri. Jeg gikk inn i flyet og satt ganske trangt sammen med resten av dem mens vi ga hverandre thumbs up. Døren lukket seg og det bittelille flyet startet å rulle avgårde. De to andre hopperne ga meg noen nervøse smil før de inntok en ganske stoisk “stirre-rett-fremfor-seg”-positur. Det var ikke plass til noe mer i flyet, bare oss ni menneskene kraftig stuet sammen. Kameragutta og de erfarne hopperne gliste (bortsett fra han ene som så ut som om han gikk gjennom en type dypt personlig og mental yoga/meditasjon) og ga hverandre high five og tommelen opp. Kameramannen min, Ralph, filmet ganske mye og gliste som en gærning. En veldig entusiatisk fyr ;-D 

Ed begynte å stramme sela og satte på meg lua og brillene og etter en latterlig mengde dårlige spøker begynte vi å nærme oss 12 000 fot. Etter det var det bare å vente på klarsignal fra “tårnet” (altså kontoret på bakken) før flyet kjapt steg de siste 3000 fot og døra åpnet seg. Nervøsiteten var fortsatt fraværende. Jeg bare gliste bredt og nøt turen, fortsatt! jeg kunne nesten ikke tro det. 

På 15 000 fot ropte jeg “Banana!” til Ed, for å si fra til ham at jeg husket gjennomgangen vi fikk på bakken (“the banana”/”bananen” er posisjonen hopperen skal innta idet man faller ut av flyet) Ed lo og satte tommelen sin opp og akkurat da åpnet døra seg. Ralph flyttet seg litt ut og på siden av flyet og vi fulgte etter. Jeg grep tak i sela foran, plantet bena godt under steget vi brukte for å komme inn i flyet og skjøt haka opp og hodet bakover. Perfekt banan-posisjon. Før jeg visste ordet av det falt vi mot bakken. . 

Etter noen sekunders (tror jeg) fritt fall kjente jeg at Ed prikket meg på skulderen for å si fra at jeg kunne rekke armene ut til siden og så Ralph dukke opp foran meg, han vinket og gliste stort. Jeg ga ham tomlene opp og gliste så mye jeg kunne i vinden hver gang jeg så Ralph dukke opp foran meg. Mens vi var i fritt fall opplevde jeg noe rart, jeg kjente at jeg fikk utrolig vondt i hodet idet vi falt ut av flyet, men det gjorde faktisk ikke opplevelsen dårligere. Det var som om jeg kjente at den var der, men det brydde meg ikke. Rart… 

Turen var helt uvirkelig bra. Jeg gikk for det høyeste hoppet på 15 000 fot noe som betydde at jeg fikk 60 sekunder fritt fall. Det var sannsynligvis det korteste minuttet i mitt liv, før jeg visste ordet av det kjente jeg fallskjermen åpnet seg og trakk i ossog vinden stilnet nesten helt (i alle fall i forhold til hvordan den var i fritt fall). Vi dalte sakte ned mot landingssonen mens vi spøkte og lo og kommenterte den helt ufattelig fantastiske utsikten. Fallskjemhopping er virkelig den ultimate måten å se flott landskap på. Jeg fikk noen fine komplimenter på bananen min (jepp, det høres ganske tvilsomt ut…) fra Ed (“Du gjør en så bra banan at du hører hjemme i en fruktkurv!”) i tillegg til at han serverte noen rimelig morsomme historier rundt andre hoppere som har gjort alle andre typer posisjon, bare IKKE bananen. Etter noe som virket som altfor kort tid gikk vi inn for landing og stoppet opp akkurat der Ralph ventet med kameraet for å få med slutten på turen. 

Det var en helt perfekt dag, ikke en sky på himmelen og med Ed og Ralph ved min side (eller bokstavelig talt, på ryggen min) følte jeg at det ikke kunne ha blitt bedre. Dette er en av de beste tingene jeg har gjort noen gang og jeg kommer definitivt til å gjøre det igjen. 

Etter jeg ble sluppet av i Qtown sendte jeg Andreas en melding og hørte om han ville møte meg på Guilty Pub. Jeg hadde ikke spist noen ting hele dagen, men følte meg litt uggen, så jeg bestemte meg for å vente litt med mat. Ikke lenge etter første colaen merket jeg dog at sulten meldte seg så jeg kjøpte meg det beste biffsmørbrødet jeg noen gang har smakt. Vi satt og nøt dagens siste solstråler førvi stakk til Nzone og hentet DVD’n og bildene mine. De var utrolig artige, en perfekt “første-hopp”-opplevelse!t 

(AH: Jeg spiste den beste frokosten jeg noen gang har fått på restaurant. Helt sant!) 

Up …and down. Fast.

Thursday, April 15th, 2010

AH: I hear a lot that life has its ups and downs, and so does life in Queenstown for adventure-seeking visitors. For a long time I have been told by several good friends of mine that mountain climbing is a lot of fun, so I decided to give it a go (this is the up, I’ll get to the down in a bit). For my adventure I chose Climbing Queenstown and their one day introductory tour.

Second climb of the day

On Wednesday morning myself and two others set out with a guide towards the hills below The Remarkables and one of Queenstown’s most well known areas for climbing. A short hike up the hill lead us to the site, and after a short rest we started climbing. Two of us (myself and Huan from Argentina) were climbing newbs, but Ann-Marie from Canada had some experience. We started simple, and during the day went on to more demanding (at least for the newbs) climbs.

Climbing "The Mission"

We did a total of six different climbs during the day, and I have to say guys: you were right, climbing is a lot of fun. It challenges you physically (it hurts writing this), but also mentally as climbing up a wall basically is a puzzle you have to figure out. If you haven’t tried it, do it.

AK: While Andreas was out climbing rocks I spent the day discovering more of Qtown. I tried to get in on some paragliding action, but the wind was too fierce so the project was abandoned. Instead I spent time in the absolutely gorgeous Qtown Gardens and discovered some nice little cafes and a couple of very interesting art galleries. A nice cup of hot chocolate at Brazz while writing cards was followed by a trip to a deserted old beach strip with a wonderful view of “my” Remarkables mointain range. I sat there and watched the sun set while waiting for Andreas to come back so we could eat. We ended the evening with a fantastic seafood platter for two at the Fishbone Grill in Beach Street, recommended!

AH: So, to the down part. From we started to plan this trip we have agreed that we have to do a bungy jump while in New Zealand, as this is where it was invented. Then, one day on the tv show “The Amazing Race” we saw the participants jump from a big pod suspended on a highwire between two hilltops. This was Nevis, NZs biggest bungy jump with its 134 meters.

The Nevis highwire pod

So today (Thursday) we set of in a bus out of Queenstown toward certain doom. The whole experience is made up to scare you. It started with the busdriver informing us that “the ride will take about 40 minutes, so sit back, relax and try not to think about all the things that can go wrong.” When we arrived at the site we were outfitted with harnesses and sent out in a little gondola (with transparent floor) towards the pod with the other jumpers.

Andreas before we set out for the pod

Then we were there. By this time we were really nervous. We could feel the pod swaying as the wind caught it and see how far it was down while we waited. AK was called out first and while she looked pretty nervous before the jump, she was all laughs when she got back up. Then it was my turn. I’ll have to admit that I have never been this scared, but I got out on the (pretty small ledge) and when he counted down from three I just jumped.

Annie is freefalling O.o

It’s a weird feeling, freefalling towards the ground, but this jump is big enough for you to realize you’re having fun before you reach the bottom. And when I got back up, I was the king of the world. As AK said, it’s weird that you can get such a sense of achievement just by jumping of something, but you do. You meet your fears in the door and manages to get over them. I’m sure there’s a lesson in there somewhere.

Annie came back very psyched indeed!

Andreas is also very happy post-jump

After the bungy we relaxed by doing the Nevis Arc, the worlds biggest swing, and after that we went to (the previously lauded) Fergburger and had a burger and some beers with Christian from Germany. We felt we had earned it.

After the Nevis Bungy, this trip on "the world's highest swing" was a walk in the park

Matching t-shirts made specifically for the Nevis trip ;-)

The adrenaline is receding and we are happily winding down on the bus back to Qtown

Our new friend and fellow mad man, Christian from Germany

(AK: For all you Dune-geeks out there, remember the litany of fear? It would have come in handy today… If I had remembered it…)


AH: Jeg hører ofte at det går opp og ned her i livet, og det gjør det også i Queenstown for eventyrlystne besøkende. I lang tid har jeg blitt fortalt av flere gode venner at fjellklatring er veldig gøy, så jeg bestemte meg for å prøve det (dette er opp-delen, jeg kommer til ned litt lenger ned). Jeg valgte å booke en tur med Climbing Queenstown og deres dagstur for nybegynnere.

På onsdag morgen la to andre pluss meg selv ut på tur til åsene ved foten av The Remarkables hvor et av Queenstowns mest kjente klatreområder ligger. Etter en kort fottur opp åssiden kom vi frem til området og etter en kort hvil startet vi klatringen. To av os (meg selv og Huan fra Argentina) var helt nybegynnere, mens Ann-Marie fra Canada hadde noe erfaring. Vi startet lett men gikk utover dagen over til mer krevende (ihvertfall for oss nybegynnere) ruter.

Vi var innom til sammen seks forskjellige ruter gjennom dagen og jeg må bare si til dere folkens: Dere hadde rett, klatring er veldig moro. Det utfordrer deg fysisk (det gjør vondt å skrive dette), men også mentalt da det å klatre en vegg i bunn og grunn er en oppgave du må løse. Hvis du ikke har prøvd det, gjør det.

AK: Mens Andreas klatret tilbrakte jeg dagen med å utforske mer av Qtown. Jeg prøvde å komme med på en paraglidingtur, men vinden var for sterk så de hadde stengt sjappa. Jeg tok en tur til de utrolig vakre Qtown Gardens istedenfor og oppdaget noen søte små cafeer, samt to skikkelig artige kunst gallerier. En god kopp varm kakao på Brazz (mens jeg skrev kort) ble etterfulgt av en tur til en forlatt liten strand med fantastisk utsikt til “mine kjære Remarkables fjellkjede. Jeg satt der og nøt solnedgangen mens jeg ventet på at Andreas skulle komme tilbake så vi kunne spise middag. Vi endte kvelden med en utsøkt sjømat-tallerken for to på Fishbone Grill i Beach Street, anbefales!

AH: Så, til ned-delen. Fra vi startet å planlegge turen var vi enige om at vi måtte gjøre et strikkhopp mens vi var i New Zealand, da dette er stedet det ble oppfunnet. En dag, på tv-serien “The Amazing Race”, så vi deltakerne hoppe fra en stor platfor som hang på en wire mellom to topper. Dette var Nevis, New Zealands høyeste strikkhopp med sine 134 meter.

Så i dag (torsdag) satt vi avgårde i en buss ut av Queenstown mot vår sikre undergang. Hele opplevelsen er satt sammen for å skremme deg. Det startet med buss-sjåføren som informerte oss at “turen vil ta 40 minutter så bare sett dere tilbake, slapp av og prøv å ikke tenke på alt som kan gå galt.” Når vi ankom stedet ble vi utstyrt med seler og sendt ut i en liten gondol (med gjennomsiktig gulv) mot platformen sammen med de andre hopperne.

Så var vi der. På dette tidspunktet var vi blitt ganske så nervøse. Vi kunne kjenne at platformen ble tatt av vinden og se hvor langt ned det var mens vi ventet. AK ble kalt ut først og mens hun så veldig nervøs ut før hoppet var hun bare latter og sang når hun kom opp igjen. Så var det min tur. Jeg må innrømme at jeg aldri har vært så redd før, men jeg kom meg ut på (den bitte lille) kanten og når han talte ned så hoppet jeg.

Det er en rar følelse, å falle nedover mot bakken, men dette hoppet er høyt nok til at du rekker å innse at du har det gøy før du når bunnen. Og når jeg kom opp igjen var jeg kongen over verden :) . Som AK sa, det er rart at du kan få en så stor følelse av å ha oppnådd noe bare av å hoppe av noe, men det får du. Du møter din egen frykt i døra og klarer å komme over dem. Jeg er sikker på at det er en moral inne i der et sted.

Etter strikkhoppet slappet vi av med å ta Nevis Arc, verdens største huske, og etter det dro vi til Fergburger og tok en burger og noen øl med Christian fra Tyskland. Vi følte vi hadde fortjent det.

(AK: For alle Dune-geeks der ute, husker dere The Litany of Fear? Den hadde passet bra i dag… Hvis jeg hadde husket den…)

Sky and Water… and a bit of Earth

Monday, April 12th, 2010
AK: We started out yesterday with my xmas/birthday present for Andreas: A scenic helicopter ride over Queenstown. We booked a 30 minutes long flight with The Helicopter Line and went up at about 9.30 with pilot Dave Clark.  

View from The Remarkables

He flew us up over The Remarkables, a mountain range I have been fascinated with for a while. It is truly remarkable and, like I said to Dave, I use the word “awesome” a lot, but this time it REALLY applied.

Windy, with a chance of more wind...

It was fantastic. The flight over the mountain range and rising to see Queenstown from behind it afterwards with Dave’s “How’s that for a view?”… Wow. Truly magnificent.

We landed on The Remarkables and got out to experience a nice breeze indeed. It was very cold and very cool (again with the no pun intended). Standing up there and looking down on Queenstown was better than I had imagined. The jagged rocks and raw environment of the mountain made me feel very small, but what an experience. I loved it. Andreas liked it too, (or he’s a really excellent actor) ;-)

I love it when a plan comes together

When we got back down we got a ride into town again and headed straight for breakfast/lunch at the most recommended place in Queenstown: FERGBURGER. They are renowned for their burgers and we’ve had several people recommend them to us, so we thought we’d give them a try. They were cheaper than we’d expected and oh man, what a burger! They have many different burgers (like the Bun Laden with falafel), but we both tried the Fergburger with aslice of Swiss cheese (as recommended by Bob from the LOTR-tour). It was even better than the “Dog’s Bollocks Burger” I had in Rotorua and that was excellent!

We walked off the burger by strolling through town, Andreas found another great cup of coffee and at a artsy souvenir shop he found something I’ve been looking for since Rotorua: A black board in the shape of New Zealand. (I’ve got one too now, Gerard). I bought it straight away and carried it with me to The Station.  

"Noooo! MAH coofeeee!"

A very happy blackboard-owner

The Station is a great concept. It’s where you go to book almost anything you’d want to do here in QT. They help you book bungy jumps, jet boat trips, helicopter rides etc etc. The companies pick you up and drop you off right outside The Station as well, so it’s easy for you to get where you’re going.

The Station in Shotover Street, QT

We showed up and checked in for our Jet Boat Ride with Shotover Jet, the only company with a license to operate on the Shotover River here in QT. 

The boat ride was… well… Awesome. We couldn’t believe how close we got to the cliffsides and rocks, it’s like the boat floated on top of the water and could go anywhere. We got to experience several of the famous Shotover Jet 360s, when the boat spins 360 degrees and it was just the most fun I’ve ever had in a boat in my entire life. We got as far up and down the river as we could and for once opted to buy the touristy picture package. We had a voucher from the hostel we’re staying at and the pics were great so it was worth it.

I feel the need... The need for speed

After the jet ride we had dinner at the Speight’s Ale House here in QT and made our way home. Andreas was knackered so he went straight to bed and fell a sleep, I stayed up a bit and chatted with Lars and Harald (it was great talking to you guys again) :-)

The funniest street name in QT

Today has been far less adventurous, but fun nevertheless. We took the Skyline Gondola and managed to squeeze in five luge rides down the hill before eating lunch and making dinner reservations for tomorrow. (We’re eating at the Gondola Restaurant with a view of the city). 

Pointing out the Remarkables in the background

View from the chair lift on the way up for another luge trip

Us in the chairlift looking forward to more LUUUGING


Afterwards we took the gondola back down and played a round of minigolf. The miniatures were pretty cool, I haven’t played mini golf in years, great fun. 

Andreas playing minigolf

A stroll down to one of the local pubs resulted in a couple of drinks and games of pool before we ate a lovely steak dinner at Brazz. The most expensive dinner so far (140 NZD), but that includes entree, dinner, dessert and two sodas/beers and with a steak like that, I can understand why :-)   



AK: Dagen i går startet med min julbursdagsgave til Andreas: En sightseeingtur med helikopter over Queenstown. Vi bestilte en 30 minutter lang tur med The Helicopter Line og tok av rundt 9.30 med piloten vår Dave Clark. Han fløy oss opp over The Remarkables, en fjellkjede jeg har vært fasinert av lenge. Den er virkelig fantastisk og, som jeg sa til Dave, “jeg bruker ordet “awesome” veldi mye, men denne gangen gjelder det virkelig.” Det var fantastisk. Flyturen over fjellkjeden og det å stige over den fra andre siden og se Queenstown langt der nede, som Dave sa “Hva synes dere om DEN utsikten?”… Wow. Det var virkelig enestående.  

Vi landet på The Remarkables og da vi gikk ut av helikopteret ble vi møtt av en ganske så frisk bris. Det var veldig kaldt, men utrolig kult å stå der oppe og se ned på QT, det var bedre enn jeg hadde forestilt meg. Steinformasjonene og den taggete fjellkjeden, det var nesten et litt brutalt miljø der oppe som fikk meg til å føle meg veldig liten, men for en opplevelse. Andreas likte det også (enten det eller så er han en rimelig bra skuespiller) ;-)   

Etter vi landet fikk vi skyss tilbake til byen og fra droppstedet satte vi kursen rett mot det mest anbefalte stedet i QT: FERGBURGER. De er viden kjent for burgerne sine og siden flere hadde anbefalt dem til oss tenkte vi at vi skulle prøve dem ut. Det var billigere enn vi hadde regnet med og for en burger! De har mange forskjellige (bl.a. Bun Laden med falafel), men vi bestemte oss begge for å prøve Fergburger med en liten osteskive på (slik som BOB fra LOTR-turen anbefalte). Den var til og med enn “The Dog’s Bollocks Burger” som jeg spiste i Rotorua og den var fantastisk!  

Vi prøvde å “gå av oss litt burger” ved å rusle en tur rundt i byen. Andreas fant enda en kopp meget bra kaffe og i en litt artistisk souveniraktig butikk fant han noe jeg har lett etter siden Rotorua: En tavle formet som New Zealand. Jeg kjøpte den med en gang og tok den med meg til The Station. The Station er et supert konsept. Det er dit man går for å booke nesten hva som helst som man kunne tenke seg å gjøre i QT. De hjelper deg bestille strikkhopp, jet boat turer, helikopterturer etc etc. De forskjellige operatørene plukker deg opp og slipper deg av rett utenfor også, så det er lett for folk å komme seg dit de skal. Vi dukket opp og sjekket inn for vår bestilte jet boat tur med Shotover Jet, de eneste operatørene som har lisens til denne typen aktivitet på Shotover-elva her i QT.  

Båtturen var… vel… (igjen) Awesome. Det var helt utrolig hvor nærme klippeveggene og steinene båten kunne manøvreres. Det var nesten som om den fløt oppå vannet og kunne gå hvorsomhelst. Vi opplevde også den berømte Shotover Jet 360, når båten spinner 360 grader og dette var uten tvil den morsomste båtturen jeg noen gang har vært med på. Vi kjørte så langt opp og ned elven som vi kom og for en gangs skyld takket vi ja til tilbudet om å kjøpe bildepakken som ofte kommer med på disse turene. Vi hadde en rabattkupong som vi fikk på hostelet der vi bor og dessuten var bildene virkelig kule, vel verdt det.  

Etter båtturen spiste vi middag på Speight’s Ale House her i QT og dro hjem. Andreas var utslitt så han gikk og la seg og sovnet med en gang, jeg var oppe en stund og chattet litt med Lars og Harald (det var koselig å snakke med dere igjen) :-)   

Dagen i dag har vært mindre eventyrladd, men likevel morsom. Vi tok Skyline Gondola opp på toppen av ett av de mindre fjellene her og klarte å klemme inn fem turer med luge’n før lunsj. Vi bestilte også bord til middag i morgen som skal spises til utsikten over hele QT. Etterpå tok vi taubanen ned igjen og spilte en runde minigolf. Miniatyrene var skikkelig bra laget og jeg har ikke spilt minigolf på årevis, det var skikkelig gøy. En rusletur ned til en av pubene resulterte i en øl og en brus og et par runder med biljard før vi spiste middag på Brazz. Den dyreste middagen hittil (ca 580 kroner til sammen), men den inkluderte forrett, hovedrett, dessert og to øl/brus, og med en så god biff så er det fullt forståelig :-)   

LOTR Overdose!

Saturday, April 10th, 2010

AH: Ok people, I apologize to those of you who are not Lord of The Rings-fans. This post is probably not going to be your favourite, and please don’t judge us too harsly. We have now arrived in Queenstown and are going to spend the next days enjoying what the place has to offer. After previously visiting Matamata (Hobbiton) and Mt. Sunday (Edoras) we discovered that we really hadn’t experienced enough movie-locations, so we signed up to a full day tour. It was a bit on the expensive side, but we decided to take the risk and do it anyway. We don’t regret it.

One big reason we don’t regret it is called Bob. Bob was our guide and driver for the day and describes himself as the worlds biggest Tolkien-geek. I believe him. He shared with us a lot of interesting tidbits about the film-production (much of it apparently gotten from his mate Dean who worked as an extra in the movies). Not only did he show us the locations, but he pointed out camera-angles, positioning of actors and extras (especially Dean) and the techniques used to achieve what we see on screen.

Bob: The worlds biggest Tolkien-geek

We started the day with a visit to Ithilien. This is the place where Frodo and Sam meets Faramir and the Gondorian rangers. More specifically we visited the set where they filmed the scene where Frodo and Sam watched as the rangers ambushed the Haradrim and their Oliphants. He followed up with a couple of other locations where they filmed the gondorian rangers leading the Hobbits towards their hiding-place and one place they filmed footage not actually in the film. How’s that for geekiness? :) For each location he had photos showing us how it looks in the movie (“This guy here is my mate Dean”), and it made it easy to spot.

We are pretending to be Frodo and Sam

After spending some time up in Ithilien we went and had lunch, where Bob could delight us with a paraphrased short version of The Silmarillion, just to give us some insight into what started all this business with the ring. After lunch he showed us two more locations, the place where Isildur is killed by Orcs (start of the first movie) and Argonath (huge statues of kings that the fellowship paddles by in their elven boats). Bob had rigged up a portable DVD-player in the car and on the way there he showed us some relevant parts of the movies to get us in the right mood (“Watch for the first orc-foot on the log, thats Dean”). On both places there was (of course) interesting trivia and ample opportunity to pose for geeky photos.

Bob explains how Isildurs death was filmed

The tour ended with Bob showing off his (or his company’s anyway) pretty cool collection of weapon replicas, which we got to play with an pose with for (even more) photos. After this we went back to town and (sadly) had to say goodbye to Bob. We liked him so much that we gave him our last bottle of Aquavit, and when we told him the whole two times across the equator story his response was: “Wow! That’s so geeky!” I guess he really likes being a geek :)

Trying out Aragorns sword

AK trying her best Gollum-face


AH: Ok folkens, jeg ber om unnskyldning til dere som ikke er Ringenes Herre-fans. Denne posten blir nok ikke deres favoritt, og jeg ber dere om ikke å dømme oss for hardt. Vi har nå ankommet Queenstown og skal bruke noen dager på å nyte det stedet har å by på. Etter tidligere å ha besøkt Matamata (Hobbitun) og Mt. Sunday (Edoras) fant vi ut at vi ikke hadde fått sett nok inspillings-steder, så vi bestillte en full dags tur. Den var litt dyr, men bestemte oss for å ta risikoen og bestille uansett. Vi angrer ikke.

En stor grunn til at vi ikke angrer heter Bob. Bob var vår guide og sjåfør for dagen og beskriver seg selv som verdens største Tolkien-nerd. Jeg tror han har rett. Han delte mye interessant informasjon fra produksjonen av filmene (mye av det hadde han tydeligvis fått høre fra kompisen sin Dean som jobbet som statist i filmene). Ikke bare viste han oss stedene, men også kamera-vinkler, posisjonene til skuespillere og statister (spesielt Dean) og teknikkene de brukte for å oppnå det vi ser på skjerm.

Vi startet dagen med et besøk i Ithilien. Dette er stedet Frodo og Sam møter Faramir og soldatene fra Gondor. Mer spesifikt så besøkte vi stedet de filmer scenen der Frodo og Sam ser på mens soldatene ligger i bakhold og dreper Haradrim’ene og deres Olifanter. Han fortsatte med et par andre steder hvor de filmet soldatene som førte hobbitene til skjulestedet deres, samt et sted hvor de filmet noe som ikke ble inkludert i filmen. På hvert sted hadde han bilder som viste oss hvordan det så ut i filmen (“Han karen her er kompisen min Dean”), som gjorde det lett å visualisere scenene.

Etter en god stund i Ithilien dro vi og spiste lunsj, mens Bob underholdt oss med en gjenfortalt kort-versjon av Silmarillion for å gi oss litt mer innsikt i hvordan hele historien om ringen startet. Etter lunsj viste han oss to steder til, stedet der Isildur blir drept av orker (i starten av den første filmen) og Argonath (to store statuer av konger som brorskapet padler forbi i sine alviske båter). Bob hadde rigget opp en bærbar DVD-spiller i bilen og på veien viste han oss relevante scener fra filmene for å sette oss i riktig stemning (“Se etter den første orke-foten på trestubben, det er Dean”). På begge stedene var det (selvfølgelig) interessant trivia og mange muligheter til å posere for skikkelig nerdete bilder.

Turen endte med at Bob viste frem sin (egentlig selskapet sin) ganske bra samling med våpen-replikaer, som vi fikk leke med og posere med for (enda flere) bilder. Etter dette dro vi tilbake inn til byen, hvor vi (desverre) måtte si hadet til Bob. Vi likte ham så godt at vi gav ham den siste flasken med akevitt, og når vi fortalte ham to-ganger-over-ekvator-historien var responsen hans “Wow! Så nerdete!” Jeg antar at han rett og slett liker å være nerd :)

A walk to remember

Saturday, April 10th, 2010

AK: We’ve spent the day on another nature trail.

We got to Wanaka yesterday, and decided to find a place to stay and explore the lovely little seaside town. It has a great location and is a friendly and beautiful place. We had dinner at The Wanaka Ale House (they even give you a recommendation on which beer that goes well with your food, Andreas liked that one), went for a walk in town and decided to try the Rob Roy Track the next day. So we got up, checked out of “Wanaka Bakpaka” and set of on another adventure.
About half an hour into the wilderness we discovered that we had almost no petrol, so we turned around and filled up the little Nissan. Another half an hour later we set off again and this time we were ready, we had petrol, water bottles, breakfast and lunch and the backpack was packed up. After driving for about an hour we got to the Raspberry Parking, left our brave, little Nissan and started off on foot.


The trail was clearly marked, impossible to get lost, and we were so lucky with the weather (again). The sun was shining and we had a nice temperature all the way to the top. It’s hard to explain the great landscape and all the beautiful things we saw, so I think I’ll let the pictures speak for us.

Our goal was the Glacier View Point and the trip took us about four hours (not including the drive). Highly recommendable to anyone who loves a walk in nature.










AK: Vi har tatt oss enda en tur i naturen. Vi ankom Wanaka i går og bestemte oss for å finne et sted å bo og se oss litt om på dette flotte, lille kyststedet. Dete ligger kjempeflott til og er et vakkert og vennlig sted. Vi spiste middag på The Wanaka Ale House (de har til og med øl-anbefalinger til maten, Andreas likte seg godt), før vi gikk en “sightseeing tur”. I løpet av turen bestemte vi oss for å prøve Rob Roy Track neste dag. Så dagen etter sto vi opp, sjekket ut fra “Wanaka Bakpaka” og dro avgårde mot vårt nye eventyr. Cirka en halvtime inn i villmarken oppdaget vi at bensintanken nesten var tom, så vi snudde, dro tilbake til Wanaka og fylte opp “Sølvpilen” (Nissanen vår). Etter cirka enda en halvtime dro vi avgårde igjen og denne gangen var vi beredt. Vi hadde bensin, vannflasker, frokost og lunsj og sekken var pakken igjen. Etter å ha kjørt en times tid kom vi frem til Raspberry Parking, her forlot vi vår tapre, lille Nissan og satte avgårde til fots. Løypen var godt markert, det var umulig å gå seg vill og vi hadde nok en gang superflaks med været. Solen skinte og vi hadde god temperatur hele veien opp. Det er vanskelig å beskrive det flotte landskapet og alle de vakre tingene vi så på turen så jeg tror jeg skal la bildene snakke for oss.

Målet vårt var Glacier View Point og turen tok oss rundt fire timer (ikke inkludert kjøreturen). Absolutt å anbefale for deg som liker naturen.


Tuesday, April 6th, 2010
AK: We have finally been there. The place that gave its name to our blog: Rohan.

With the matching t-shirts and everything

We decided to give the DIY-tour a try and set out with our small Nissan rental car towards Mt. Sunday aka Edoras. The weather was perfect. Sunny, a few clouds here and there, but nice and warm. Once we’d filled the car up with petrol in Methven we got straight back on the road. Our trusty GPS, “Truls”, led us on our way with a rather pessimistic view of the whole thing. He reckoned the 45 km journey would take us about three ours. We found the gravel road that leads to Mt. Sunday quite quickly and after that “Truls” just got worse so we decided he didn’t know what he was yapping about. The gravel road was easy enough to follow and it what seemed like no time at all we could see the valley opening up before us. Excitement ensued when we caught the first glimps of what we knew had to be Mt. Sunday. There it was. Edoras. The place where Peter Jackson and crew built the exterior of The Golden Hall and the houses around it.

Lord of the Plains

The last part of the road was rapidly sped across with the soundtrack from LOTR (not so beautifully) sung by us. Yes, we are the geeks. No use denying it, so we wont even try.

After parking the car and re-packing the backpack we headed off on the marked path towards the hill itself.

I would like to thank my sponsor ;-)

We’d read online about a couple who’d tried to get to the hill, but gave up halfway because they had to cross two ice cold streams. We thought it looked like something we could do on the pictures and prayed that the images we’d seen weren’t only from the stream the couple had managed to cross. The first one was okay, we waded about three steps with water to our ankles, no biggie. The next one turned out to be a bit worse though. Andreas found a spot he thought seemed crossable, but his attempt was foiled by me who felt (quite keenly) that we should try and find a better location. We did find a better one, and a couple of hops, skips and a bit of a wade later, we had crossed the river completely.

Professional Rivercrossing FTW

The trip onwards was a walk in the park, only a lot nicer. The landscape was incredible! Words can’t really describe it, I was awestruck and just completely enjoyed being in this wonderful part of New Zealand. The mountains rising majestically on each side of the rather flat valley floor and the little hill rising in the middle. The rivers on each side and the bluish mountains in the distance framing the whole thing… Breathtaking beauty.

We headed steadily towards the top from the south-east side and finally ended up a bit under the top of the hill. We saw a guided tour being held at the top so we decided to wait until they were done before going there. We sat down on the grass and ate our lunch instead (complete with cake for dessert). The sun was warm, the scenery beautiful and the food good.

I've been in worse situations...

(Of course, we had to find some wrapping paper and empty plastic bottles there, very annoying indeed. We brought them with us to throw them away in a more appropriate place. Bloody idiots.) Soon after, the tour was done and while they left we made our way the last few meters to the top. The view was even more stunning from up there. It was just awesome. 360 degrees of fantastic, I think we took something like 300 pictures between us on this trip ;-)

Three girls also made it to the top from the other end, but thankfully they were not part of a tour, so it was just the five of us up there for a couple of hours. It was pretty cool to think about all the work the LOTR-crew had put into filming on this location. It took them 11 months to build the set and make it ready, they shot there for four months and then took it all down again. Nothing remained, no trace, even the roads where erased. They had to remove most of the moss and tussock from the area they built in, because of conservation laws, these where placed in special greenhouses and cared for throughout the 15-16 months they used the area, before they were put back where they belonged after filming was concluded. And these are just some of the stories of the work they put in. Trying to figure out where everything had been was not easy, I thought the hill itself looked too small for all the houses and the hall that I remember from the film, but at least we had a pretty good idea as to where The Golden Hall had been, right smack on top. 

As you can probably imagine we think the trip was super, well worth the time and effort. And speaking of effort, if anyone wants to take their little car (rental or otherwise) for a drive to Mt. Sunday, just do it. It wasn’t difficult at all, and the rivers are no problem at all, at least not this time of year (take it from me, I was the one with the “river issues” on depth and current etc). Sure, the water was cold, but not so cold you can’t wade through. The walk itself is not hard at all and the track up to the top isn’t that steep. We heard and read a lot about the obstacles and difficulties, but came away feeling it was a fairly easy and very nice daytrip.

Life is good :-)

PS: I would also like to thank my other sponsor, Harald Paulsen, without his support I would not have this laptop available to update the blog and help me fight suicidal tendencies of boredrom on the flights to and from NZ :-)  



AK: Vi har endelig vært der. Stedet som har gitt bloggen vår navn: Rohan. Vi bestemte oss for å prøve en “Do-It-Yourself-tur” og kjørte avgårde i vår lille Nissan mot Mt. Sunday aka Edoras. Været var perfect. Solskinn, noen få skyer her og der, godt og varmt. Etter vi hadde fylt bensin i Methven bega vi oss avgårde. Vår trofaste GPD, “Truls”, ledet vei med et noget pessimistisk syn på saken. Han mente den 45 km lange turen ville ta oss rundt tre timer. Vi fant grusveien som leder mot Mt. Sunday ganske raskt og etter det ble humøret til “Truls” bare verre, så vi ble enige om at han ikke visste hva han jamret om. Grusveien var enkel nok å følge og i løpet av veldig kort tid så vi dalen åpne seg foran oss. Stemningen i bilen steg til nye høyder da vi så det vi visste måtte være Mt. Sunday. Der var det. Edoras. Stedet der Peter Jackson og teamet hans hadde bygget settet til The Golden Hall og husene rundt den. Den siste delen av veien ble raskt lagt bak oss mens vi sang soundtracket til LOTR (ikke akkurat vakkert) for full hals. Ja, vi er geeks. Det nytter ikke benekte det, så vi gidder ikke prøve. 

Etter vi hadde parkert og pakket om sekken satte vi kursen langs den markerte løypa mot åsen. Vi hadde lest om et par som hadde prøvd å nå åsen tidligere, men som ga opp fordi de måtte krysse to iskalde elver. Vi synes det så ut som noe vi kunne klare og ba til høyere makter at bildene vi hadde sett ikke bare var av den ene elva paret hadde klart å krysse. Den første var helt grei, vi vadet rundt tre steg med vann til anklene, ikke noe problem. Den neste, derimot, var litt verre. Andreas fant et sted han mente vi kunne krysse, men forsøket hans ble sabotert av meg da jeg ville (veldig gjerne) at vi skulle finne et mer passende sted. Vi fant et bedre sted og et par hopp, noen sprett og litt vading senere var vi helt klar av elven. Resten av turen var superfin og helt problemfri. Landskapet var helt utrolig! Ord kan nesten ikke beskrive det. Jeg var nesten målløs og bare nøt å være i denne fantastisken delen av New Zealand. Fjellene steg majestetisk på hver side av den flate dalen, med den lille åsen i midten. Elvene rant på hver side av den og de blåaktige fjellene i horisonten skapte en flott ramme rundt det hele. Utrolig vakkert. 

Vi gikk mot åsen fra sørøst og endte med å stoppe litt nedenfor toppen. Her så vi en omvisning som holdt på så vi bestemte oss for å vente til de var ferdige før vi gikk lenger. Vi satte oss i gresset og spiste lunsjen vår (komplett med kake til dessert). Solen varmet, landskapet var vakkert og maten var god. (Selvfølgelig måtte vi finne sjokoladepapir og tomme plastflasker der, skikkelig irriterende. Vi tok dem med oss for å kaste dem i nærmeste søpledunk. Noen folk er bare idioter.) Ganske snart var omvisningen ferdig og idet de var på vei ned, gikk vi de resterende meterne til toppen. Utsikten var enda bedre der, det var helt utrolig. 360 grader med fantastisk, jeg tror vi tok rundt 300 bilder til sammen på denne turen ;-)  

Tre jenter kom seg også til toppen fra andre enden, men de var heldigvis ikke med på noen omvisning, så det var bare oss fem der oppe i et par timer. Det var ganske kult å tenke på alt arbeidet LOTR-crewet hadde lagt ned i filmingen på dette stedet. Det tok dem elleve måneder å bygge sette, og de filmet her i bare fire måneder før de fjernet alt sammen igjen. Ingenting er igjen, ikke et spor, til og med veiene ble fjernet. For å få lov til å filme der måtte de fjerne mose og gressvekster i området, fordi disse var beskyttet. Vekstene ble plassert i veksthus og pleiet i de 15-16 månedene filmingen pågikk, før de ble satt tilbake der de hører hjemme når filmingen var ferdig. Og dette er bare et par av historiene rundt arbeidet som ble lagt ned. Å finne ut hvor alt liksom hadde stått var ikke det letteste. Jeg synes åsen vi var på så altfor liten ut til å ha plass til alt jeg husker fra filmene, men vi hadde i det minste en god pekepinn på hvor The Golden Hall hadde stått. Midt på toppen. 

Some dere sikkert skjønner synes vi denne turen var super, vel verdt tiden og kreftene det tok. Når det gjelder “krefter”, hvis noen skulle ønske å ta bilen sin (leie- eller vanlig) ut på tur til Mt. Sunday, bare gjør det. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, og elvene er ikke noe problem, i alle fall ikke på denne tiden av året (og du kan tro meg på det, jeg var den som stilte meg mest tvilende til elvekrysningen, med dybde og strøm etc). Joda, vannet var kaldt, men ikke så kaldt at du ikke kan vade gjennom. Selve gåturen er enkel og stigningen til toppen er likeså. Vi hørte og leste mye om de forskjellige hindringene og hvor vanskelig dette kom til å være, men vi føler egentlig at dette var en ganske enkel og veldig koselig dagstur. 

PS: Jeg vil også gjerne takke min andre sponsor, Harald Paulsen. Uten hans hjelp hadde jeg vært laptop-løs på denne turen, noe som ville tilsi at blog-oppdateringene utelukkende hadde vært opp til Andreas (GISP!), samt at mine sucidale tendenser (grunnet kjedsomhet) på flyturene til og fra NZ ville antagelig fått katastrofale følger :-)

Experience Real Snow and Ice!

Sunday, April 4th, 2010

AH: Since Norwegian easter usually involves snow and ice, we decided to get our dosage of cold and visited the International Antarctic Center in Christchurch. Christchurch is sometimes called “The gateway to Antarctica” since several countries’ antarctic programs, including USA’s, airlifts their people from here. In connection with this program they have set up an exhibition for the public, which is where we went. The exhibition focuses on two main subjects: Life and research in Antarctica and the antarctic ecosystem.

Pretending to be an explorer

The life and research part focuses on New Zealand’s Scott Base, how it is built and how people work and survive in the harsh environment. A highlight is the room where you can, according to the brochure, “Experience real snow and ice!” This room also has fans to generate a “storm.” I think it’s more fun for people from warmer climates than for us. They also had a demonstration of Hägglund tracked vehicles, which was action filled and fun.

We are experiencing real snow and ice

The other big focus-area is penguins. The center rescues injured Little Blue Penguins, heals them and gives them a new home. These penguins are usually injured directly or indirectly by humans and will not be able to survive in the wild, so now they have switched careers from fishers to entertainers. We got a place on the backstage-tour and got to learn about the operation and then meet Pedro, a small somewhat misnamed female Little Blue.

Meeting Pedro

We ended our day with dinner in Akaroa, a small French-inspired town about an hours drive from Christchurch.

Oh, and one more thing. Yesterday we had an easter barbecue at the backpackers hostel we are staying in. Since it was easter and everything we brought out a bottle of Aquavit and shared it with the people here (once again mostly Germans). It was fairly popular, especially with one guy from the Czech republic, but it may just be the free booze effect :)

AK: Just a small add on from me. Most of yesterday was spent driving to Christchurch and the remainder of the day we spent walking through some of the city. Christchurch is so packed with touristy gift shops it’s incredible they have room for anything else, but sure enough, you can find other tidbits in between. We ate lunch at a nice cafe called “Font”, very fitting for me, and went straight across the road to visit the Christchurch Cathedral afterwards. It was a beautiful building, though a bit touristy as well. We met a guide there with family in Norway, he actually managed a “farvel” as we left. After the cathedral visit we had to find a grocery store to stock up for the Easter BBQ, so we asked around a bit for the closest one. Turns our we had to get on a shuttle for it. In Christchurch they have a shuttle system that runs throughout the inner city and the best part is it’s free for all. We hopped on, got to Pack’n Save, bought some burgers and went BBQ-ing. Andreas told it all, the Aquavit was popular ;-)

AK in front of the big cone in central Christchurch

Today’s trip to the Antarctic Centre was really cool (no pun intended), I was reminded of Lars N a lot as I saw the info posters, the gear and the pictures from the research station. I know I’ve said it before, Lars, and I know you said “for a Norwegian, all you have to do is ski”, but even with modern gear and all I think it’s a really impressive journey you made. For those of you who haven’t actually been to the real thing, a trip to the Antarctic Centre is recommended :-)


AH: Siden norsk påske vanligvis involverer is og snø bestemte vi oss for å skaffe oss vår dose og besøkte det internasjonale Antarktis senteret i Christchurch. Christchurch kalles også for porten til Antarktis fordi flere land, deriblant USA, flyr alle sinne folk inn via byen. I sammenheng med dette programmet har de satt opp en utstilling for publikum, som vi besøkte. Utstillingen fokuserer på to kjerneområder: Liv og forskning i Antarktis og økosystemet der nede.

Liv og forsknings-delen fokuserer på New Zealands Scott Base, hvordan den er bygd og hvordan folk bor og jobber der nede. Et høydepunkt er rommet hvor du kan, som skrevet i brosjyren, “Oppleve ekte snø og is!” Dette rommet har også vifter for å generere en “storm.” Jeg tror nok det er morsomere for folk fra et varmere klima enn oss. De har også en demonstrasjon av Hagglund beltekjøretøyer som var morsom og actionfyllt.

Det andre store fokusområdet er pingviner. Senteret redder skadede Små Blå pingviner, lapper dem sammen og gir dem et nytt hjem. Disse pingvinene er ofte skaded direkte eller indirekte av mennsker og vil ikke kunne overleve ute i naturen, så nå har de byttet kariere fra fisker til artist. Vi fikk også en plass på en tur bak scenen, hvor vi fikk lære mer om operasjonen samt møte Pedro, en Liten Blå pingvin.

Vi avsluttet dagen vår med middag i Akaroa, en liten fransk-inspirert by omtrent en times kjøretur fra Christchurch.

En liten ting til. I går hadde vi påske-grillfest på backpacker-hostellet vi bor på. Siden det var påske tok vi frem en flaske Akkevitt og delte med folkene der (nok en gang stort sett tyskere). Det var relativt populært, spesielt hos en kar fra Tsjekkia, men det kan jo selvfølgelig være gratis sprit-effekten. :)

AK: Bare et lite tillegg fra meg. Mesteparten av gårsdagen gikk med på å kjøre til Christchurch og det som var igjen ble brukt på å vandre gjennom noe av byen. Christchurch er så fullt av turist- og souvenirbutikker at jeg lurer på hvordan de får plass til noe annet, men innimellom finner man faktisk noen “vanlige” småbutikker og lignende også. Vi spiste lunsj på en koselig cafe som het “Font”, veldig passende for meg, og gikk rett over veien etterpå for å titte på Christchurch sin katedral. Det var en nydelig bygning, selv om den også var litt turistpreget. Vi møtte en guide her med norske aner som klarte å si “farvel” til oss i det vi dro. Etter katedralbesøket måtte vi finne oss en matbutikk så vi kunne skaffe noe å ha med til grillingen senere, så vi spurte litt rundt etter den nærmeste. Det viste seg at vi måtte ta en gul buss-sak for å komme oss dit. I Christchurch har de et gratis buss-system som opererer i sentrum (gratis for alle) og vi hoppet på den første vi så. Vi kom oss til Pack’n Save, kjøpte noe burgere og ble med på grillingen. Andreas har vel fortalt det meste, akevitten var populær ;-)

Dagens tur til the Antarctic Centre var skikkelig bra. Mye jeg så minnet meg om Lars N. Jeg vet jeg har sagt det før, Lars, og jeg vet du sa “for en nordmann var det bare å gå på ski”, men selv med moderne utstyr og hjelp tilgjengelig synes jeg du gjorde en imponerende tur. For dere som ikke har vært på “the real thing” anbefaler jeg en tur til the Antarctic Centre i Christchurch :-)