Posts Tagged ‘Rock climbing’

Up …and down. Fast.

Thursday, April 15th, 2010

AH: I hear a lot that life has its ups and downs, and so does life in Queenstown for adventure-seeking visitors. For a long time I have been told by several good friends of mine that mountain climbing is a lot of fun, so I decided to give it a go (this is the up, I’ll get to the down in a bit). For my adventure I chose Climbing Queenstown and their one day introductory tour.

Second climb of the day

On Wednesday morning myself and two others set out with a guide towards the hills below The Remarkables and one of Queenstown’s most well known areas for climbing. A short hike up the hill lead us to the site, and after a short rest we started climbing. Two of us (myself and Huan from Argentina) were climbing newbs, but Ann-Marie from Canada had some experience. We started simple, and during the day went on to more demanding (at least for the newbs) climbs.

Climbing "The Mission"

We did a total of six different climbs during the day, and I have to say guys: you were right, climbing is a lot of fun. It challenges you physically (it hurts writing this), but also mentally as climbing up a wall basically is a puzzle you have to figure out. If you haven’t tried it, do it.

AK: While Andreas was out climbing rocks I spent the day discovering more of Qtown. I tried to get in on some paragliding action, but the wind was too fierce so the project was abandoned. Instead I spent time in the absolutely gorgeous Qtown Gardens and discovered some nice little cafes and a couple of very interesting art galleries. A nice cup of hot chocolate at Brazz while writing cards was followed by a trip to a deserted old beach strip with a wonderful view of “my” Remarkables mointain range. I sat there and watched the sun set while waiting for Andreas to come back so we could eat. We ended the evening with a fantastic seafood platter for two at the Fishbone Grill in Beach Street, recommended!

AH: So, to the down part. From we started to plan this trip we have agreed that we have to do a bungy jump while in New Zealand, as this is where it was invented. Then, one day on the tv show “The Amazing Race” we saw the participants jump from a big pod suspended on a highwire between two hilltops. This was Nevis, NZs biggest bungy jump with its 134 meters.

The Nevis highwire pod

So today (Thursday) we set of in a bus out of Queenstown toward certain doom. The whole experience is made up to scare you. It started with the busdriver informing us that “the ride will take about 40 minutes, so sit back, relax and try not to think about all the things that can go wrong.” When we arrived at the site we were outfitted with harnesses and sent out in a little gondola (with transparent floor) towards the pod with the other jumpers.

Andreas before we set out for the pod

Then we were there. By this time we were really nervous. We could feel the pod swaying as the wind caught it and see how far it was down while we waited. AK was called out first and while she looked pretty nervous before the jump, she was all laughs when she got back up. Then it was my turn. I’ll have to admit that I have never been this scared, but I got out on the (pretty small ledge) and when he counted down from three I just jumped.

Annie is freefalling O.o

It’s a weird feeling, freefalling towards the ground, but this jump is big enough for you to realize you’re having fun before you reach the bottom. And when I got back up, I was the king of the world. As AK said, it’s weird that you can get such a sense of achievement just by jumping of something, but you do. You meet your fears in the door and manages to get over them. I’m sure there’s a lesson in there somewhere.

Annie came back very psyched indeed!

Andreas is also very happy post-jump

After the bungy we relaxed by doing the Nevis Arc, the worlds biggest swing, and after that we went to (the previously lauded) Fergburger and had a burger and some beers with Christian from Germany. We felt we had earned it.

After the Nevis Bungy, this trip on "the world's highest swing" was a walk in the park

Matching t-shirts made specifically for the Nevis trip ;-)

The adrenaline is receding and we are happily winding down on the bus back to Qtown

Our new friend and fellow mad man, Christian from Germany

(AK: For all you Dune-geeks out there, remember the litany of fear? It would have come in handy today… If I had remembered it…)

Norwegian:

AH: Jeg hører ofte at det går opp og ned her i livet, og det gjør det også i Queenstown for eventyrlystne besøkende. I lang tid har jeg blitt fortalt av flere gode venner at fjellklatring er veldig gøy, så jeg bestemte meg for å prøve det (dette er opp-delen, jeg kommer til ned litt lenger ned). Jeg valgte å booke en tur med Climbing Queenstown og deres dagstur for nybegynnere.

På onsdag morgen la to andre pluss meg selv ut på tur til åsene ved foten av The Remarkables hvor et av Queenstowns mest kjente klatreområder ligger. Etter en kort fottur opp åssiden kom vi frem til området og etter en kort hvil startet vi klatringen. To av os (meg selv og Huan fra Argentina) var helt nybegynnere, mens Ann-Marie fra Canada hadde noe erfaring. Vi startet lett men gikk utover dagen over til mer krevende (ihvertfall for oss nybegynnere) ruter.

Vi var innom til sammen seks forskjellige ruter gjennom dagen og jeg må bare si til dere folkens: Dere hadde rett, klatring er veldig moro. Det utfordrer deg fysisk (det gjør vondt å skrive dette), men også mentalt da det å klatre en vegg i bunn og grunn er en oppgave du må løse. Hvis du ikke har prøvd det, gjør det.

AK: Mens Andreas klatret tilbrakte jeg dagen med å utforske mer av Qtown. Jeg prøvde å komme med på en paraglidingtur, men vinden var for sterk så de hadde stengt sjappa. Jeg tok en tur til de utrolig vakre Qtown Gardens istedenfor og oppdaget noen søte små cafeer, samt to skikkelig artige kunst gallerier. En god kopp varm kakao på Brazz (mens jeg skrev kort) ble etterfulgt av en tur til en forlatt liten strand med fantastisk utsikt til “mine kjære Remarkables fjellkjede. Jeg satt der og nøt solnedgangen mens jeg ventet på at Andreas skulle komme tilbake så vi kunne spise middag. Vi endte kvelden med en utsøkt sjømat-tallerken for to på Fishbone Grill i Beach Street, anbefales!

AH: Så, til ned-delen. Fra vi startet å planlegge turen var vi enige om at vi måtte gjøre et strikkhopp mens vi var i New Zealand, da dette er stedet det ble oppfunnet. En dag, på tv-serien “The Amazing Race”, så vi deltakerne hoppe fra en stor platfor som hang på en wire mellom to topper. Dette var Nevis, New Zealands høyeste strikkhopp med sine 134 meter.

Så i dag (torsdag) satt vi avgårde i en buss ut av Queenstown mot vår sikre undergang. Hele opplevelsen er satt sammen for å skremme deg. Det startet med buss-sjåføren som informerte oss at “turen vil ta 40 minutter så bare sett dere tilbake, slapp av og prøv å ikke tenke på alt som kan gå galt.” Når vi ankom stedet ble vi utstyrt med seler og sendt ut i en liten gondol (med gjennomsiktig gulv) mot platformen sammen med de andre hopperne.

Så var vi der. På dette tidspunktet var vi blitt ganske så nervøse. Vi kunne kjenne at platformen ble tatt av vinden og se hvor langt ned det var mens vi ventet. AK ble kalt ut først og mens hun så veldig nervøs ut før hoppet var hun bare latter og sang når hun kom opp igjen. Så var det min tur. Jeg må innrømme at jeg aldri har vært så redd før, men jeg kom meg ut på (den bitte lille) kanten og når han talte ned så hoppet jeg.

Det er en rar følelse, å falle nedover mot bakken, men dette hoppet er høyt nok til at du rekker å innse at du har det gøy før du når bunnen. Og når jeg kom opp igjen var jeg kongen over verden :) . Som AK sa, det er rart at du kan få en så stor følelse av å ha oppnådd noe bare av å hoppe av noe, men det får du. Du møter din egen frykt i døra og klarer å komme over dem. Jeg er sikker på at det er en moral inne i der et sted.

Etter strikkhoppet slappet vi av med å ta Nevis Arc, verdens største huske, og etter det dro vi til Fergburger og tok en burger og noen øl med Christian fra Tyskland. Vi følte vi hadde fortjent det.

(AK: For alle Dune-geeks der ute, husker dere The Litany of Fear? Den hadde passet bra i dag… Hvis jeg hadde husket den…)